Velkommen til ukas garnprat. Jeg måtte rett og slett bruke litt tid i dag på å utvide kunnskapsrepertoaret ytterligere med boka «Norsk strikkehistorie». I denne har jeg funnet en stor mengde spennende fakta som burde tidsmessig ha vært plassert i forrige garnprat, og jeg synes rett og slett at de er for interessante til å la det ligge. Derfor skal spole litt tilbake og ta en snartur til 1600 og utover.
Inspirert av Dronning Elizabeth 1 sin visjon om å lære fattige undersåtter å drive med håndarbeid, spesielt strikking, blir det plutselig også interessant for norden å ta grep om å ta ansvar for de mindre privilegerte i samfunnet ved å lære dem opp i husflidskunstene.Ja, nå skal det blir fart på pinnene i trøndske og bergenske børnehus, enkefattighus og tukthus for «betlere og lettferdige kvinner».
Enkelte av disse stedene blir også til bedrifter som leverte ullvarer til eksport og militære formål, men disse hadde begrenset levetid. Folk flest kunne stortsett binde egne votter, og kvaliteten til barnearbeidere og lettferdige kvinner var vel ikke til å ringe hjem til mor for.
På 1700 tallet utover blir Rogaland strikkevarenes sentrum, dette skyldes naturlig gode forhold for sauehold og ullproduksjon. På tross av dette, så har vi ikke noen kjente og tradisjonelle mønster derfra som skiller særlig ut. Dette skyldes muligvis stor eksport og spredning av tøy til resten av landet, hvor mønstrene har havnet i andre landsdeler, hvor de ble en del av lokal strikkekultur som kjente mønstre har rot i.
Selvom Norge antas å være litt sent ute til den europeiske strikkefesten, så er det noe veldig spesielt med vår strikkehistorie. Det er at det var ikke forbeholdt en spesiell klasse og spredte seg til to svært ulike kategorier. Alt fra «finstrikk» av silkeplagg blant adelen, til «grovstrikk» som ble lært bort til fattige barn og tukthus, som et tiltak for å gi dem muligheten til å bli lydige og arbeidsomme borgere som kunne livnære seg selvstendig i fremtiden.
Tukthus, barnehjem og fattighus spilte faktisk en svært viktig rolle i norsk tekstilindustri. Lokal produksjon øker forbruk av egne råvarer og dermed økonomisk gevinst, styrket utdanning og kompetanse, og ikke minst mindre import. Dette hjalp også med å styrke Danmark-Norge som et kongerike, men også for at Danmark kan ha stålkontroll på industrialiseringen av Norge.
Men som vi snakket om i forrige ukes garnprat, så deler Norsk strikkehistorie mange likheter med Storbritannia. Både når det kommer til at strikking var allmenneie, men også i forbindelse med at utfordrende værforhold motiverer til en spesiell utforming av holdbare bruksplagg og mønster.
Fair isle er populær og verdenskjent mønsterteknikk med opphav fra den vesle skotske Fair Isle-øya. Det ryktes at strikking havnet i hendene på øyas befolkning når et spansk skip havarerte der på midten av 1500tallet, og i kombinasjon med øyas ullproduksjon ble det et naturlig perfekt miljø for utviklingen av lokal strikkekunst.
Plaggene er kjente for sine avanserte, intrikate og ikke minst iøynefallende mønster. Et viktig kjennetegn i fair isle teknikken er at det kun blir brukt to forskjellig fargede tråder per rad uansett hva, men utover dette kan helheten av plagget bestå av hele fargespekteret om en vil.
Grunnen til at fair isle plagg er så viktig å nevne, er at de skulle være med på å gi strikk en plass i en pulserende motekultur på tidlig 1900tallet.
Et sånt motemomentum oppstod da populære Edward, prinsen av Wales, dukket opp i en fargerik genser på en mediedekket runde med golf på rundt 1920. Han poserte også i denne for det velkjente maleriet vi ser her. Merk dere hvor søt den hunden der er.
Min historiestudent-mann fortalte meg en funfact om opphavet til ordet «genser» som ble tatt i bruk i Norge sent 18 tidlig 1900tallet. Ordet kommer fra engelske øya Gournsey, og er da ansett som er engelsk låneord. Men denne øya ble faktisk oppkalt av vikinger, og het originalt enten Geirs øy, Jørns øy eller Gran øy. Så sånnsett så kan vi spore ordet rett tilbake til nabolaget.
Rundt samme tid som prinsen sprader rundt i fargerike gensere og sprer strikkefeberen som ild i tørt gress, skjer også en definerende historiske hendelse her hjemme. Den første boka som samler og dokumenterer norske strikkemønstre blir utgitt, ingen ringere enn «Norske strikkemønstre» kan endelig gi norsk strikkeidentitet et tidløst ansikt.
Denne kulturskatten er skrevet av 24(!!!) år gamle Annichen Sibbern (senere Bøhn), som ble inspirert til dette etter at hun fikk i oppgave av Norsk Folkemuseum å lage en mønstersamling basert på museets egne strikkebeholdning.
Med det, og hennes senere arbeid revolusjonerte hun strikking som en måte for kvinner å kunne skape billigere og kortreiste alternativer til moderne motekultur, forutenom å bare brukes til arbeid. Det var nemlig ikke slik at kvinner på bygda bare kunne ta seg en kjapp tur i bilen til bysentrum for å handle seg noe staselig til seg selv, mannen eller barna, men nå kunne hun likesågreit velge og vrake blant mange diagrammer og oppskrifter.
For å sitere Annemor Sundbø, så vekket Sibbern Bøhn liv i den nasjonale strikkekunsten, og viste folket at de selv kunne skape «saa meget vakkert for en billig penge». Senere skulle hun også starte flere virksomheter, deriblant en strikkeskole i Oslo med ukentlig opplæring i en mengde egne og nyskapende teknikker.
Herfra og utover starter en rik og spennende suksesshistorie for den moderne strikkekunstens
Innvirkning på kvinner, motekultur og samfunn. Dette + noen emner jeg lovet forrige uke, kommer vi tilbake til neste uke. Gleder meg til å bli klokere på alt dette, og tygge på øret til alle som vil høre! Tilbakemeldinger settes stor pris på, og hvis du liker hva du leser tips gjerne en venn ♥️
Etter hyggelige og konstruktive tilbakemeldinger fra forrige uke, så nevner jeg noen av kildene mine her. Mye av dagens prat er indirekte sitater fra masse forskjellige steder, men her er hvor det i hovedsak sankes fra:
«Koftearven, historiske tråder og magiske mønstre» skrevet av Annemor Sundbø
«Norsk strikkehistorie» Ingun G. Klepp og Tone S. Tobiasson
«History of Knitting, 10th century to modern times» Doku fra jutubben.
«Fabric of Britain», doku fra jutubben.
Returpolicy: Alle kjøp kan returneres innen 14 dager etter mottagelse, dersom produktet er i samme tilstand som ved kjøp. Kjøper er ansvarlig for fraktkostnader ved retur.
Copyright © Med enerett
