Garnprat: Strikkehistorie, Del.2

England

På samme tid som laug av strikkere i midtre og nedre del av Europa holdt om begge pinnene med jerngrep og kvinne-ekskluderende alvor, utbredte strikkekunsten seg over Storbritannia på hakket mindre inngripende vis. Det eksisterte laug med noe makt der òg, for all del, men det var ikke ulovlig for noen å praktisere strikking. Her kom altså strikkekunsten med en langt mer liberalistisk og praktisk ånd.

En ånd som tilsynelatende gjorde menn, kvinner og barn så besatte at parlamentet på 1600-tallet så seg nødt til å innføre en lov som forbød alle å strikke under høstonna. Visstnok var det både en enklere og hyggeligere måte å tjene seg en slant på, enn å rive strå for strå i rikingens åker for et slikk og ingenting. Men det skulle selvfølgelig være grenser på personlig frihet i det forrige årtusen!

Men - som ordtaket lyder: “Loven gir og loven tar”. Snart skulle parlamentet (under press fra strikkelaugene) komme med en lov som bare gagnet de profesjonelle strikkerne.

Hver eneste søndag måtte alle ikke-landeiende menn ha på seg en artig lue i ull, strikket av en lokal luemester. Man ble faktisk bøtelagt det som i dag tilsvarer 70 pund for å motsette seg dette. 

Norges strikkehistorie begynner slettes ikke i hendene på et rivjern ved peisroa i ei tømmerhytte i Setesdalen. Den begynner i lange, håndskrevne lister over handelsimport et sted på 1500-tallet. Det som i dag heter genser og kofte, gikk fram til slutten av 1800-tallet under navnet “Camisol” (spansk), “Vammes” (nedertysk), eller norsk, “Natt-trøye”. 

Selv om jeg kunne hatt lyst til å dra en <3Annemor Sundbø<3, og kjørt på med en fullstendig oversikt over alle ord brukt om forskjellig strikkeplagg og deres opphav, skal jeg heller nøye meg med én liten digresjon. Vammes, en type natt-trøye som ofte kom med et tradisjonelt rosemønster, ble ofte kalt for rosavamsa, og behøvde slettes ikke å være noe man bare brukte ved nattestid. 

Litt som i resten av Europa så kom altså strikkeplaggene seilende over havet for å pryde de adelige kropper, men hvordan strikkekunsten havnet i og ble utviklet av hendene på plebeierne i de innerste daler, er det få skriftlige kilder om. Det mest logiske er at gjennomreisende handelsmenn var villige til å selge/bytte kunnskapen. 

Jeg leste i ei bok som nevner hekseprosessene i Norge, at en av de første dokumenterte heksebrenningene var av ensom, gjennomstreifende kvinne, som bandt klær ut av ulltråd mens hun vandret fra sted til sted og solgte dem til folk. Visstnok var dette også den første skriftlige kilden til strikking i Norge. 

Bruken av ordet “bandt” her kommer av at et tidlig brukt ord for strikking er “binding”. Dette henger forøvrig igjen i den fantastiske dialekta i området jeg bor i, med en sjarmerende vri såklart, nemlig i verbet “å bitte”, som betyr å strikke (særlig sokker), samt substantivet “bænningen”, som ganske enkelt betyr strikketøyet.

Mange viktige nedskrevne opplysninger om navnebruk, samt noen visuelle beskrivelser av tradisjonell norsk strikk, kommer også i senere tid fra rettsreferater og fengselsprotokoller, fra før de utallige strikkebøkers tid.

Hvis man tar en titt i andre europeiske nord- og østeuropeiske strikkebøker, som viser til deres respektive tradisjonelle mønstre og diagrammer, ser man plutselig påfallende mange likheter med vårt kjente og kjære.

Dette viser igjen til teorien om hvordan strikking havnet i hendene på våres formødre. For her, i motsetning til andre land, var strikking hovedsakelig forbeholdt kvinner og barn, ettersom mennene måtte ta seg av andre tunge arbeidsoppgaver, i karakteristisk utfordrende vær. 

For øvrig er det ikke forfengeligheten, men heller været som er grunnlaget for mye av nordlig mønsterstrikk av bruksplagg. Bruken av to tråder om hverandre gjør at plagget blir langt mer varmeisolerende, og her trengtes det veldig sårt. “Lus” har eksempelvis vært en sentral metode innenfor norsk mønsterstrikk, og blir blant annet omtalt i ….trommevirvel…. en saftig fengselsprotokoll fra 1860!

Men venta - 1860? Det virker da en smule sent? Ja, som tidligere nevnt så er strikking en nokså ung tradisjon her til lands, og med mye mangler i faktasektoren. Men, akkurat som forrige ukes intrekate mønster på egyptiske strømper, så sier det seg selv at kunstverk som klassiske setesdal og fanakofter ikke dukket opp over natta i andre halvdel på 1800 tallet. 

Å gi ut bøker ala “husmannskofter for dummies” var ikke helt den store prioriteringen i 17-1800, og om man skulle lære seg å strikke et spesifikt mønster, så gikk leksjonen utpå å følge et ferdig arbeid. Gjennom et par hundre år med hånd-til-hånd strikkekultur får man litt samme resultatene som en god gammeldags runde med hviskeleken. Mønstrene blir utviklet videre av de som tar seg kreative friheter, kanskje til og med har det vært noen småfeil som senere har blitt til sine egne rette mønstervariasjoner. 

Med mange mysterier i norsk strikkehistorie og mine svært begrensede mattekunnskaper, gjenstår en ting vi vet helt sikkert, og det er at dårlig vær + sauedrift + litt motivasjon utenfra + et par kreative hender = noen ganske utrolige og vakre klesplagg som kommer til å holde seg tidløst populære i mange generasjoner fremover, samt bane vei for samtidens kreative frihet til å utfolde seg grenseløst.

Det er så mye mer fakta jeg gjerne skulle presset inn her, men tenker det er et greit sted å avrunde for nå. Neste uke skal vi se litt videre på britisk strikkehistorie, sjømannstrikk, strikk som mote og de første strikkebøkene utgitt i Norge! Tusen takk for titten <3 Jeg vil veldig gjerne høre hva du synes om disse pratene, så om du har noe på hjertet er det høyst velkomment!