Når man tenker på strikkingens historie, vil man kanskje tenke seg at det er snakk om en urgammel tradisjon, praktisert i årtusener. I så fall vil man bli overrasket over at det aldeles ikke er slik det har seg.

Lenge trodde man at det eldste funn av strikkede plagg var «Dura-fragmentene» fra Syria, datert til rundt 200 e.kr, og et par med litt snodige røde sokker funnet i Egypt, datert til ca 240-400. Det er ganske nylig at disse ble avslørt som en form for «nålbinding», og altså ikke strikketøy. Den spesifikke nålbindingsmetoden som var brukt, lignet så mye på moderne strikkemasker at selv faglærte eksperter lot seg lure. 

Nålbinding predaterer strikking og hekling med veldig, veldig mange år. Faktisk er de eldste funn av nålbinding gjort i Israel, datert tilbake til 6500 f.k, altså en tradisjon som virkelig kan sies å være urgammel.

De tidligste sporene av det som virkelig kan kalles strikking, dukker ikke opp før en god stund senere, i form av svært intrikate egyptiske bomullsstrømper, som er i spennende og symbolspekket mønsterstrikk med fargevariasjoner. Fra når? Mellom år 1000 og 1400. 

. Man må anta at selve strikkekunsten har eksistert noe lenger enn dette, ettersom teknikken var godt utviklet med både hælfell og andre mer avanserte teknikker for utforming og utsmykning av plagget. 

Et interessant trekk ved strikking, er at det blir gjort fra høyre til venstre. Akkurat som arabiske skriftspråk

Strikkekunsten blir etterhvert eksportert fra Nord-Afrika til Spania, og derfra videre innover i Europa. Her ble den raskt tatt inn i varmen av velstående adelsfamilier, de kongelige, og ikke minst, den katolske kirke. 

Strikking var virkelig ansett som noe nærmest «hellig» i sin helhet, og man trenger ikke å grave dypt etter tøyfragmenter for å nå den konklusjonen. Man skal faktisk ikke lenger enn ditt nærmeste museum for religiøs renessansekunst. 

Ja, litt sånn som Chihuahuaens debut som trendy tilbehør til de rike og velstående på tidlig 2000-taller, dukker det nå opp religiøse malerier som viser adelskvinner, madonnaer, og selveste jomfrua sjøl sitte med blikket ned i hvert sitt strikketøy. 

Det er omtrent nå - i den bedre (siste) halvdel av 1500-tallet, at silke begynner å konkurrere med bomull, og skaper en ny æra av luksuriøse, vakre og dekadente plagg, til nytelse for den øvre kaste. Særlig var nattrøyer(Camisol på spansk, Vammes på nedertysk) og silkestrømper populært hos de kongelige.

Imidlertid var strikkingen i Spania mer begrenset til religiøst rituelle plagg. Her er et eksempel på silkehansker strikket for en katolsk biskop. Her er strikkefastheten på 23m x 20r = !!3cm!! (Skal skynde meg å si unnskyld for alle gangene jeg har banna til 2mm pinnene mine)

Strikking var altså ansett som et høyst ærverdig håndverk, og hva dette betydde for håndarbeiderne i Sør- og Sentral-Europa på den tiden, var at man måtte være skikkelig utdanna. I lang tid. Og man måtte ha tillatelse til å strikke av andre mestere. Og viktigst av alt: man måtte være mann.

For å ha lov til å røre ved en strikkepinne, måtte man gå i lære hos en mester. Læretiden var på minst fem år, og måtte avsluttes med svært kompliserte «eksamener» bestående av et en rekke fastsatte teknikker som måtte integreres i et avansert produkt. Dette produktet, sannsynligvis et slags veggteppe, ville da være en samling og representasjon av ens kunnskap og ferdigheter.  

Videre måtte man være medlem i et såkalt «laug», eller forening, der man måtte be om tillatelse for å starte egen bedrift. 

Kvinner kunne ikke utdanne seg til å bli strikkemestere, men kunne noen ganger brukes av mesterne til å strikke enklere deler av et plagg, f.eks glattstrikk på en strømpe. Når det kom til en mer komplisert del som et mønster, eller gud forby en hæl, måtte mestermannen ta over med en gang. Kvinner var rett og slett ikke ansett som mentalt kapable til mestre slike komplekse oppgaver, og hadde derfor ikke lov til å prøve seg. 

Okei! Dette er nok kunnskap for denne helga. Neste lørdag fortsetter praten i lik stil, og jeg skal snakke litt om strikkingens utvikling i det nordvestlige Europa. Derfra begynner vi også å vandre rolig innover norsk strikkehistorie, så det er bare å dra frem lusekofta!