© natalia balbina thoresen, bildene kan ikke brukes uten tillatelse fra eier
Den røde topplua har nå prydet hodet til europeere i utallelige generasjoner. I tillegg til å være et stilig og praktisk plagg, har lua rukket å bli et mektig symbol på frihet, på sin ferd gjennom tid, over landegrenser og gjennom sørgelige menneskeskjebner
Hvis du som slave i Romerriket skulle bli frigjort, ble du tildelt ei rød lue, under en seremoni som symbol på ditt nye liv som fri borger, kanskje til og med med stemmerett. Riktignok gjaldt sistnevnte kun menn.
Under den franske revolusjonen skulle den lille røde få desto større historisk betydning som frihetssymbol. Ryktene forteller at luene ble strikket av kvinner som satt ved siden av giljotinen under offentlige henrettelser i Paris.
Strikking var lenge noe bare menn fikk drive med. Særlig i Sør-Europa var dette tilfelle, men da etterspørselen av strikkevarer spredde seg i Norden, var det derimot fattige - og i noen tilfeller, syke - kvinner og barn som sto for strikkingen, da deres arbeidskraft ble utnyttet i såkalte tukthus.
Personlig ser jeg på håndstrikk som et lidenskapelig arbeid, og under tvangsarbeid i slike omstendigheter er det nok vanskelig å mane frem en slik lidenskap, spesielt da ledelsen ikke var kvalifisert til å gi grundig opplæring og følge opp produksjonen. Kvaliteten på strikkede plagg fra tukthusene var ikke akkurat i verdensklasse, og da driften ikke var levedyktig i lengden, var det nødvendig med en reform.
Plutselig dukker det opp en idé i datidens Danmark-Norge, ideen om at staten kan sponse en utdanning for enkelte utvalgte folk av lavere sosio-økonomisk rang, og at disse menneskene kan videreføre sine evner til andre, og dermed vil flere kunne bli samfunnsnyttige borgere som livnærer seg selv.
I 1780-isj blir to ungdommer, en ung mann og en ung dame(!!) fra Stor-Elvdal sendt til København for å få en utdanning innen trikotasje, også kjent som industriell produksjon av strikket tekstil.
Med fullført utdanning returnerte de hjem til ansettelse på Enigheten, en tekstilfabrikk som dessuten var utstyrt med Norges første strikkemaskin. Enigheten utmerket seg ikke bare for strikkemaskinen, eller for å ha en kvinne i godt betalt lederstilling, men også fordi de tok inn foreldreløse barn med hensikt om å gi dem en god utdanning innen tekstilarbeid.
og hva produserte denne fabrikken mest av? Jo, røde toppluer!
Klart, barnearbeid er fortsatt barnearbeid, men om du tenker på at kun noen tiår før var det normalt å putte tiggende barn i tukthus for å strikke på tvang, så virker denne delen av historien noe mer progressiv og barmhjertig.
Selv om initiativet var godt, så hadde Enighetsfabrikken i Stor-Elvdal nokså kort levetid. Men på disse 13 årene rakk det likevel å skje ting som skulle ha en enorm betydning for fremtidens tekstilindustri i Norge.
For eksempel er det viktig å nevne Halvor Ophuus, en av de foreldreløse barna som jobbet for Enigheten.
Han var en talentfull tekstilarbeider, som selv dessverre ikke hadde mye hell i sine egne forretningsforsøk, men som derimot hadde stor suksess i det å videreføre sin kunnskap nedover i slekta.
Da Halvors barnebarn ønsket å starte sitt eget tekstilvirke rundt 1850, var det egentlig spådd at Norsk tekstilindustri var døende. Importerte strikkevarer var billige, og av god nok kvalitet til at det lett utkonkurrerte lokalprodusert strikk. Men denslags motgang stoppet ikke O.A Devold, som solgte seg inn hos en distributør med et løfte om at hans lokalproduserte islendere og røde toppluer ville være billigere, og av høyere kvalitet enn importvarene.
Og om du syns at navnet “Devold” ringer en bjelle, så er det ikke så veldig rart. Disse lokalproduserte røde toppluer og islandsgensere banet vei for et Norsk tekstilindustri-eventyr, og Devoldfabrikken lever i beste velgående den dag i dag.
I dag er kanskje ikke røde toppluer kjent som “det siste skrik” på motefronten, og det har det heller ikke vært på en god stund. Men under andre verdenskrig, hadde den på ny en storhetstid, nå med ny betydning som nasjonalsymbol mot den tyske okkupasjonen.
Nazistenes løsning var naturligvis å forby bruken av den frekke lille røde saken, og straffe de som våget å motsette seg.
men hjalp det tyskernes sak? absolutt ikke
🔺 designet på min røde topplue er inspirert av en teknikk brukt av strikkere som ikke hadde allverdens med penger å bruke på materialer, f.eks kostbart rødt garn
for å lage varm og holdbar hverdagsmote, strikket de luen i to tynne deler - en rød, som skulle pryde yttersiden av lua, og en naturhvit eller grå - som fungerte som et ekstra beskyttende lag på innsiden
Kilder: Ragnhild Hutchison, master thesis
Enigheten - tekstilfabrikken i Østerdalen : fabrikkdrift og teknologioverføring i det norske bondesamfunn på slutten av 1700-tallet
Nina Granlund Sæther, boken Norske strikketradisjoner utgitt av Gyldendal
Ingun Grimstad Klepp & Tone Skårdal Tobiasson, boken Norsk Strikkehistorie utgitt av Vormedal forlag
Returpolicy: Alle kjøp kan returneres innen 14 dager etter mottagelse, dersom produktet er i samme tilstand som ved kjøp. Kjøper er ansvarlig for fraktkostnader ved retur.
Copyright © Med enerett
