«Islenderen, en ullbrynje mot naturkreftene», slik innleder Annemor Sundbø sin skildring av historien bak den svært kjente og kjære genseren, som jeg personlig falt pladask for en gang i tenårene på en kafè der det vanket politisk engasjert ungdom med særskilt interesse for den rødgrømm politikk. Blant tjue-tredve eksentrisk kledde kaffedrikkere, i en tett atmosfære hvor oksygenprosenten ble utkonkurrert av sigarettrøyk og anarko-kommunistiske ideologier, kunne jeg tydelig fornemme en gjenganger i den felles stilen. Rufsete hjemmestrikkede ullgensere, med spraglet mønster i varianter av sort/rødt og svart/hvit. I mitt svært påvirkelige vesle tenåringshode ble jeg ganske raskt overbevist om at dette måtte være Norges, nei, Europas, nei, verdens kuleste plagg! «islenderen, en ullbrynje mot kapitalismens miljøsvineri?”

Der startet altså min evige fascinasjon for denne kulturskatten av et plagg, men i senere tid er denne interessen langt mindre preget av røykfulle rom og rødgrønn ungdom, og heller av genserens rike historie.

Dersom du ikke fra før av er bevandret i denne historien, vil det kanskje overraske deg å høre at genseren ikke har sin opprinnelse på pinnene til en frøsin strikker et sted på Island, men heller litt lenger sør, på Færøyene. Det er vanskelig å fastslå sånne saker, men det var nå i alle fall en reisende danske som i beskrev i korte trekk at en svært lignende strikketeknikk var i bruk der, i det herrens år 1791. 

Kanskje du som leser dette tenker at det hørtes litt vel sent ut? spradet ikke vikingene over nordsjøen ikledd den fryktinngytende kombinasjonen av islendere og hjelmer med skarpe horn?

Vel, siden statsbudsjettet sjeldent legger av betydelige summer i forskningen på strikkingens historie, er en såpass tidlig og beskrivende kilde faktisk en nokså uvanlig glede, og dessuten så starter norsk strikkehistorie sannsynligvis senere enn hva folk flest i utgangspunktet ser for seg.

I store deler av resten av verden, blir islender solgt under navnet “norwegian sweater”, så hvorfor i alle dager skal vi først ta æren fra færøyningene, forså å gi den videre til Island?

Det skyldes sannsynligvis at det dansk-norske selskapet som drev med handel av fisk og klær til fiskere, het “det islandske kompani”

Islenderen har i mange tiår vært brukt av arbeidere på havet, og med det i bakhodet, er det kanskje ikke så rart å tenke seg hvordan islenderen har blitt symbolsk brukt av folk som kjemper for bedre miljøpolitikk og arbeiderrettigheter nå i senere tid. Uansett hva, tror jeg vi alle kan si oss enige om at islenderen er et tidløst plagg som kommer til å være med oss gjennom mange tiår fremover også.

kjolen, prosessen og inspirasjonskilder

materialer brukt: restegarn i norsk ull, opprekksgarn fra utslitt genser

historisk inspirasjon: islander genser

fremgangsmåte: paneler strikket på finstrikkemaskin, senere håndmalt og montert sammen

Kjolen min er strikket i garn fra en gammel genser donert til prosjektet, og et parti med restegarn jeg kjøpte etter et dødsbo, som viste seg å være en gullgruve av gamle spoler med norsk garn fra hillesvåg. Disse spolene hadde stått og støvet så lenge, at jeg behøvde å bruke maske i strikkeprosessen for å unngå støvallergi. Men etter en runde farging og vask, ble resultatet veldig fint, mykt og slitesterkt.

Denne delen av prosjektet er dedikert til minne om to sjømenn i min slekt

 - Bestefar Boris, som viet livet til sin jobb som skipsmaskinist på havet og seilte til land som få andre som levde i sovjetunionen fikk besøke.

- Oldefar Anatolji, som utmerket seg stort i sjøforsvaret under andre verdenskrig, men mistet livet altfor tidlig i det store blå. Jeg har arvet en boks etter han, fylt med mange fortjenestemedaljer, fotografier og tegninger han laget under sin tjeneste.