I første del av prosjektet, tok jeg for meg strikketeknikken “tveband”, og min personlige reise med dette har vært preget av et nærmest magisk hendelsesforløp, hvor den ene artige tilfeldigheten ledet til det andre, og plutselig sitter jeg her med ca 8 par tvebundede sokker, 3 par fingerhansker, og 0 planer om å stoppe.
Teknikken oppdaget jeg lenge før dette prosjektet engang var tiltenkt, til og med før jeg ble fatalt bitt av strikkebasillen. Det var på en episode av “der ingen skulle tru at nokon kunne bu” at jeg så en dame holde på med et par stripete sokker som hun omtalte som “tveband”, og det skal ikke mer til enn noen lekre vertikale striper for å få pulsen min opp og inn i en rødsone. Men akk, som mange andre hadde jeg enda ikke motet til å prøve meg på sokkestrikk, for selv om man skulle greid å knote seg igjennom første sokken, så gjenstår fortsatt den ekte mount everest av prøvelser, nemlig sokk nr.2.
Da jeg begynte med prosjekt husk&bruk, var tanken å fokusere prosjektet rundt strikketradisjoner der jeg bor, altså innlandet. Du tenker kanskje at når man skriver en prosjektbeskrivelse for å få et kunststipend, så bør man sjekke om det man ønsker å oppnå faktisk er gjennomførbart? Ja, men så langt tenkte ikke jeg. Jeg tenkte det at i et så enormt stort fylke, der blant annet kulderekord-holderen Røros befinner seg, så bør det da være nok av gamle strikketradisjoner å la seg inspirere av. og det er det jo, sånn om man graver litt dypere under overflaten, men akkurat da jeg skulle sette meg ned med dette innvilgede prosjektet mitt, fant jeg ikke noe konkret og håndfast å dykke ned i. Det var liksom ingen innlandets versjon av “setesdalsgenseren” å basere mitt første steg på.
Vel, etter litt neglebiting og panikk, fant jeg ut at jeg bør bare begynne et sted og henge det “regionalt historiske” på knaggen enn så lenge. På en eller annen plass i denne rotete tidslinjen bestemte jeg meg for å prøve den der tvebandsteknikken jeg en gang så på tven. For en annen sentral del i prosjektet var jo dette med bruken av restegarn og opprekksgarn. I tvebandsstrikk, der jobber man med to forskjellige tråder som slynges mellom hver maske og danner et ekstra isolerende lag, og tanken min var den at dette slitesterke laget vil fungere perfekt for restegarnsstrikk, der man gjerne jobber med garn av forskjellige kvaliteter som ikke alltid inneholder sokkeforsterkning. Utfra dette begynte jeg med et prosjekt som i dag er blitt til Solørsokken.
I kjent stil så liker jeg å handle før jeg tenker, så det var ikke før jeg var ferdig med tre par sokker i tveband, at jeg tenkte på at det kanskje skulle vært mulig å oppdrive litt bakgrunnshistorie for teknikken, ikke sant? og etter et kjapt søk på bibliotekappen, finner jeg en bok om tveband. Etter knappe 24 timer satt jeg med denne boka i hendene, og leser en setning som gir meg gåsehud over hele min fysiske eksistens
"Etter de undersøkelsene som foreløpig er gjort, kan vi konstatere at tvebandsteknikken har vært, og er velkjent i Hedmark og Oppland”
Å, ok, så prosjektet mitt er reddet ved en stor tilfeldighet! tvebandsteknikken har deilige, dype, seige røtter i regionen jeg bor i.
I en annen bok står det at tvebandsteknikken kan ha vært brukt i Dalarna i Sverige så tidlig som 1600tallet, og da kjære Hedmarken ligger tett opp mot Dalarna, var teknikken muligens utbredt derfra, og spredd seg videre til enkelte andre steder i Norge. Det er noen regionale forskjeller på tvebandsstrikking, og for eksempel hos våre svenske naboer, var det mer vanlig å bruke to forskjellige farger på trådene, mens her var vi stort sett fornøyde med to tråder i samme farge.
Forøvrig er den mer kjente teknikken “latvisk flette” samme sak, bare at der sier man seg fornøyd med trådslyngingen etter noen dekorative omganger. Det er også hyppig brukt for å erstatte vrangbord, da fletten stopper tøyet fra å rulle, og blir ekstra slitesterk på steder der plagg ofte er mest utsatt for slitasje.
Utover boken “Tveband, jakten på en strikketradisjon” av Margit Bredesen som jeg lånte på biblioteket, fant jeg ved enda en magisk tilfeldighet en annen bok om tveband, midt i en evig lang liste av gamle strikkebøker, hvor jeg egentlig så etter noe av Annichen Sibbern Bøhn.
På en kaotisk outlet annonse lagt ut av et antikvariat på finn.no, sikret jeg meg “Tvebinding” av Tove Fredriksen (du trenger ikke å google den, der finner du intet)
Riktignok er denne boken på dansk, men hvis vi skal stole på mine evner til å lese dansk, så står det i denne boka desto mer detaljerte fakta og kilder om tvebindingens historie, og hvordan teknikken har sannsynligvis vært i bruk i Skandinavia så tidlig som 1500-tallet, men også at den har vært i bruk i både Afghanistan og Russland, for å nevne noen.
Uansett hvem eller hvor eller når teknikken startet, så er det en ting som er 100% sikkert, og det er at jeg elsker å strikke tveband, og elsker å inspirere / undervise andre i det. Etter ca et år med prøving og feiling på å skrive en ordentlig oppskrift, så ble jeg omsider ferdig med en, og navnet “Solørsokken” var inspirert av området jeg var i ferd med å flytte til da. I siste innspurt av skrivingen, låner jeg på nytt boka til Bredesen, og denne gangen legger merke til at denne er utgitt av ingen ringere enn.. “Grue husflidslag”, altså det lokale husflidslaget i kommunen jeg nettopp hadde flyttet til.
Kanskje ikke noe å lage disney-film over, men for meg var disse tilfeldighetene et eget lite stykke med inspirerende magi og drivkraft.
Returpolicy: Alle kjøp kan returneres innen 14 dager etter mottagelse, dersom produktet er i samme tilstand som ved kjøp. Kjøper er ansvarlig for fraktkostnader ved retur.
Copyright © Med enerett
